Tuesday 18 May 2010

Min 17.mai-tale på Raufoss (Norwegian only)



Kjære sambygding; gratulerer så mye med dagen.

Det er en ære å bli spurt om å holde dagens tale på årets beste dag. Da jeg ble forespurt å holde tale, ble det ikke sagt noe om hvorfor akkurat jeg fikk den ære. Derfor vet jeg ikke om forventningene er til at det er nordlendingen/innflytteren, idrettslagsmennesket, ingeniøren eller lokalpolitikeren for Høyre som er spurt. Jeg har derfor tenkt å bare være meg selv, og sitter dere igjen med inntrykket av en Raufossing, så er det helt greit; jeg lever godt med den rollen og. Jeg titulerer meg selv som Totning, nemlig.


Innledningsvis sa jeg at dette er årets beste dag, og jeg mener det.
17.mai dagen som starter med æressalutt og vekkemusikk i gatene og bekransning av minnesmerker vi har i kommunen etter de som har gitt livet sitt som pant for freden.
17.mai toget med glade og forventningsfulle barn og voksne er alltid et praktfullt skue og fremkaller gode og varme følelser hos meg så vel de fleste av dere vil jeg tro.
Videre har mange av oss vært i kirka, på skolekafe, vært med eller sett på barnelekene og borgertoget med påfølgende russetog. Fantastisk mange har deltatt i denne feiringen. Og symbolene vi bruker med flagg, sang, korpsmusikk, fellesskap og glede betyr hver for seg og samlet på 17.mai, mye for meg.
Da jeg vokste opp i min barndoms by Brønnøysund, var huset nyvasket, bjørkeris pyntet trappa vår og flaggene var nystrøkne kvelden før den store dagen. Siden min far var lærer i den høyere skole, ble vi alltid vekket av rødrussen tidlig, tidlig på morgenen 17.mai. Dette syntes vi som små, var litt skummelt, men samtidig spennende. Finklærne var ordnet, og programmet for dagen var fast år etter år. Forventningene var store til barnetog, borgertog, is, brus og pølser, leker og samvær på selve dagen. Det var en selvfølge at slik skulle det være. Gode tradisjoner som med sikkerhet gjentok seg år etter år.


Tar vi denne dagen for gitt? Er det en selvfølge at vi kan feire dagen slik vi gjør, som et tydelig symbol på selvstendighet og frihet og at vi er heldige og bor i et fredelig hjørne av verden…. ?


Jeg har hatt en diskusjon med meg selv gjennom de siste dagene.
Problemstillinga har vært: Kan man holde en 17.maitale uten å komme med elementer fra Eidsvoll, Wergeland eller Bjørnson….? Svaret mitt til meg selv ble at dette er jo grunnstammen bak hele feiringa og historieløs vil man jo ikke være. Jeg har ikke tenkt å holde noen historieleksjon, men en 17.maitale bør vel ha med noen elementer med historisk perspektiv.
Vi skal være stolte av vår historie som ligger bak denne flotte nasjonaldagen. Ingen ide er så dyp og inderlig forankret i vårt land som folkets selvbestemmelsesrett. Det var også grunnlaget for den norske reisning i 1814 som fikk sitt politiske uttrykk gjennom vår grunnlov som sikret borgerne frihet, likhet og rettsikkerhet. Vi fikk vår egen grunnlov og frihet fra Danmark, men kom i union med Sverige frem til 1905. Samtidig fikk vi vårt eget kongehus,- jevngammel med vår selvstendighet. Et kongehus som symboliserer nasjonal uavhengighet, selvstendighet og nasjonalt fellesskap.


Hvem var disse mennene som satte hverandre stevne på Eidsvoll?
Ja, for de var menn alle sammen og nesten alle kom fra Sør-Norge. Stort sett prester, storbønder og militært utdannet herrefolk har jeg funnet ut. Fra Toten kom Peder Paulsen Balke og hans svoger og nabo Nils Fredriksen Dyren og sorenskriver Lauritz Weidemann.


For et par år siden var det Wergeland som fikk mye oppmerksomhet, ikke ufortjent siden han regnes som barnetogets grunnlegger.
I år derimot har vi Bjørnson-år og den anledningen kan jeg ikke la gå uten å prate om vår kjære nasjonalsang. Sangen ble opprinnelig skrevet som et dikt av Bjørnstjerne Bjørnson, og trykket i sin opprinnelige form til Stortingets åpning i 1859. Diktet var tilegnet kong Karl 15 i et forsøk på å få han til å ta Norges parti i unionsstriden. Bjørnson var rasende på svenske krefter som forsøkte å endre vilkårene for unionen.
Dagens versjon av sangen forelå først i 1869 med melodien som er skrevet av Bjørnsons fetter Rikard Nordraak, ble trolig skrevet i årene 1863-64. Sangen ble tidlig populær. Gategutter plukket opp melodien da den ble framført, og dette førte til at den raskt ble sunget over hele Christiania.
Imidlertid hadde Norge en offisiell nasjonalsang; «Sønner av Norge» av Hans Henrik Bjerregaard. Han vant i 1819 en konkurranse om en norsk nasjonalsang utlyst av «Selskapet for Norges Vel» og sangen hans ble brukt fram til 1864.
At vi i dag fortsatt bruker «Ja, vi elsker» som nasjonalsang, kommer av at kong Haakon, angivelig i 1905, uttalte at «Ja, vi elsker» måtte være Norges nasjonalsang. Bestemmelsen kom etter at kongen hadde lyttet til begge sangene. Ettersom dette var kongens mening, så ikke politikerne det som noen nødvendighet for Stortinget å vedta eller godkjenne sangen som den offisielle nasjonalsangen. Kongen bestemte. Kanskje en ide for kommende Melodi Grand Prix at kongen skal være eneveldende jury….?
Den dag i dag har nordmenn fortsatt et avslappet forhold til nasjonalsangen. I Norge har vi for eksempel ingen lov som sier at det er forbudt å krenke nasjonalsangen slik de for eksempel har på Island.

Bjørnson hadde også et engasjement som nasjonsbygger. Han hadde et sterkt engasjement i europeisk kultur- og samfunnsdebatt og i Europas politiske stridstemaer.
I helga ble Aulestad gjenåpnet etter en total renovering, som ett av Bjørnson-årets offisielle markeringer.

På en nasjonaldag, i et Bjørnson-år, er det verdt å minne om at nasjonalt rotfeste – og en sunn nasjonal stolthet – gir det beste grunnlaget for en bærekraftig internasjonal solidaritet. Og at den nasjonale forankringen gir den beste plattformen også for å møte andre kulturer på hjemlig mark. Men jo mer den nasjonale identiteten og stoltheten tones ned, dess dårligere vern mot både usunn nasjonalisme, nasjonal egoisme og fremmedfrykt får vi. For disse negative elementene skal vi ikke la få grobunn.


Raufoss-samfunnet har til alle tider vært utadrettet og visjonært. De første arbeiderne som kom til Rødfoss, kom hovedsakelig fra Kristiania. Vårt industrisamfunn har vært avhengig av å få arbeidskraft fra hele landet og også fra utlandet.
Vår nærhet til det nære, men også det fjerne har vært Raufoss-samfunnets gullskål.
Produkter har blitt laget på Raufoss for siden å bli fraktet nærmest verden rundt. Dette har vært og er vår stolthet og merkevare for Raufoss-samfunnet. Arbeidstakere fra hele landet har gjennom hele industritiden tilflyttet Raufoss og omlandet rundt.

Den senere tiden har vi også i vår kommune tatt imot flyktninger fra politisk urolige deler av verden.
Mange har måttet flykte fra sitt hjemland og de har førstehåndskunnskap om det motsatte av fred. Freden, som vi kanskje tar som en selvfølgelighet.
Kanskje ikke så rart når de fleste av oss er født og oppvokst i etterkrigstiden og vet ikke hva krig og ufred betyr; vi er født i frihet. Kanskje en desto større grunn til å ta vel imot de som søker til oss i Norge for å finne fred og frihet.

Med vår frihet har vi også noen forpliktelser og freden har sin pris. Det må være respekt, det må være toleranse, det må være nestekjærlighet og det må være å kunne by på seg selv. Da har vi et godt, trygt land som evner å ta vare på hverandre. Det er en pris vi har råd til å betale! Omsorg, omtanke og alminnelig respekt for hverandre skulle vært en selvfølge i et fritt Norge. Vi kan ikke tillate oss å bli likegyldige ovenfor andre medmennesker.

En positiv innstilling til omverdenen gjør livet enklere å leve.
Vi møter hver dag på noen som velger det motsatte.
Alltid noen som bare vil klage og sutre og forlanger nærmest at ”samfunnet” skal ordne i det meste.
Og hvem er så dette samfunnet? I de fleste tilfellene er det meg og deg, ja alle oss. Misnøye er veldig ressurskrevende, en blir veldig tappet for krefter dersom en velger å surve seg frem gjennom dagene.
Men vi blir ikke bedre ved misnøye; vi må se muligheter og ikke begrensninger og bruke vår innsats på den positive siden. Kreativitet får ingen næring fra surmagede oppstøt.

Samhandling gjør at en som oftest jobber smartere og bedre.
Sammen kan vi få et bedre lokalsamfunn, sammen kan vi få trygge og gode oppvekstvilkår for våre barn, sammen kan vi utnytte våre ressurser bedre, sammen kan vi trygge våre velferdsgoder, sammen kan vi bygge gode varige verdier og sammen kan vi stå mot truende elementer i vårt lokalsamfunn. Resultatet blir et sted vi kan være stolte av; på alle måter.
Jeg tror vårt lokalsamfunn byr på akkurat de krefter og ressurser som gjør at vi kan sette oss de mål som vi ønsker, og nå dem. Dette forutsetter imidlertid at vi støtter hverandre, ser hverandres styrke og svakheter og tar ansvar for å være sterk der noen er svak - i troen på at det samme gode omtanke vil bli oss selv til del ved behov.

Borgertoget som mange av dere deltok i, er et synlig bevis på at frivilligheten er limet i et lokalsamfunn. Dere representerer det aller beste i Raufoss. Frivilligheten på Raufoss er stor; det er ikke få personer som øser ut av sin fritid og overskudd for å gi et aktivitetstilbud til andre. Det gir glede ved å delta, skaper fellesskap, samhold og gode miljøer. Dette er gode verdier vi bør hegne om. Troen på at det å gjøre noe sammen, også er å gjøre noe for hverandre. Meningsfull fritid er kanskje viktigere enn noensinne.

Min innfallsvinkel for å bli kjent med stedet og innbyggerne da vi ankom Toten høsten 1991, var å engasjere meg i lag og foreninger. Dette har vært en ypperlig måte å bli kjent med masse hyggelige ja-mennesker på, samt bedre integrering skal man lete lenge etter.

Årets russ bør nevnes med noen ord. Snillere russ enn årets har ikke jeg opplevd før. Med snill mener jeg lydløs. Ingen råkjøring eller tutekonserter fra bilhorn har jeg observert i år, skal dere sette trenden for kommende russekull, lurer jeg på. Noen russejenter fra Raufoss blant annet, hadde englevakt forleden. De hadde nok hell i uhellet og heldigvis setebeltet festet alle sammen.

Jeg gleder meg til festfyrverkeriet sent i kveld. Da er det godt å komme seg ut av bunaden og inn i mer hverdagslige klær og bivåne dette fantastiske rakettshowet på nattehimmelen. Hvert år står vi like andektige og føler oss ganske små, men også viktige i denne flotte avslutningen av vår festdag. En festdag som forhåpentligvis har vært fylt med sang, flagg og glede over at vi er en fri nasjon.

Igjen til lykke med dagen alle sammen, og takk for oppmerksomheten.

2 comments:

Min Quilte krok said...

Gosh for en flott tale:-) Flink du har vært. Her i Mosjøen fikk vi en trist og tragisk 17 Mai men sånn er livet, vi vet ikke hva morgen dagen bringer.
Ha en fin og kreativ uke

Anonymous said...

Hei!
Så fint at du har lagt ut den fine talen din, så jeg fikk lese den. Jeg fikk jo ikke vært der og hørt den. Den var helt topp. Jeg tenkte på deg igår.
Klem fra Ruth.

Related Posts with Thumbnails