Julebakst med er litt skrått tilbakeblikk...

Alle andre begynner å bli ferdig med julebaksten. Jeg har bare bakt kokosmakroner, hasselnøttetopper og aniskaker. Min eldste datter Hanne Beate har laget sjokolade-puffriskaker. I tillegg har jeg kjøpt kransekakefingre og serinakaker på julemessa i Fjellhallen på Gjøvik. Deigen til pepperkakene er blitt laget i kveld og får hvile til i morgen. Dersom jeg har tid og overskudd, blir det nok brune pinner og sandkaker også. Skal ikke jobbe så lenge i morgen, så det blir vel en ordning på det.
En nabo fortalte meg for mange år siden at hun var ferdig med julebaksten 3 uker før jul. Uten å tenke meg om, svarte jeg at vi ikke spiste gamle kaker til jul. Og det lever vi opp til; her blir kakene bakt rett inn i jula!!!!
I fjor hadde jeg over 10 slags småkaker pluss et par store kaker. Gode venner og naboer kom med sjokoladekake, eplekake, serinakaker og goro. Mamma var her i en ukes tid før julaften og vi laget noen i lag. Det er noe vi ikke har gjort siden jeg bodde hjemme på Leknes. Det var koselig samt nødvendig for at jeg skulle komme i havn med baksten. Da visste jeg ikke at alle disse velvillige damene i nabolaget skulle dukke opp med kaker; derfor hadde vi så mange slag småkaker.
Jeg hadde et tøft løp frem mot julaften i fjor; 6 FEC-cellegiftkurer med 3 ukers mellomrom, 2 ukers pause for så å ha 25 strålebehandlinger. Jeg regnet tidlig på høsten ut at dersom vi innskrenket tiden mellom cellegift- og strålebehandling, kunne jeg bli ferdig til jul.

Det ble et tøft løp som sagt, men ferdig ble jeg. Tidlig julaftens morgen mens resten av familien sov, dro jeg og min mann til min siste stråle-behandling. Siden jeg hadde time kl.08 på denne spesielle dagen, tok jeg med en eske After Eight til de som var på jobb på Stråleenheten :-)

Jeg var veldig fornøyd med å fullføringa av "løpet" mitt. Jeg tok en ting av gangen og motiverte meg selv på denne måten til å fakle akkurat den behandlinga jeg fikk der og da. Jeg skjønte vel ikke før etterpå, hvor utmattende og slitsom en kreftbehandling er. Men jeg sto han av, som de sier nordpå :-)

At det var en helt spesiell adventstid, er det ikke tvil om. På det tidspunktet trodde både legene og jeg at jeg hadde full spredning til skjelettet. Naturlig nok tenkte jeg over hvor mange ganger skulle jeg få anledning til å ordne jul til Roger og mine døtre. Dette var såre tanker som ikke lett lar seg beskrive.....

Men jeg var oppsatt på at vi skulle ha en mest mulig lik jul som den jentene er vant til å ha. Og det ble det! Om enn litt mer nær og følelsesladd jul enn hva andre kanskje hadde.

Vi har hatt en slik jul tidligere; min far døde i begynnelsen av januar 2006 etter et relativt kort, men intens sykdomsforløp. Han døde av kreft som så mange andre, men var priviligert med god hjelp av Mamma og min lillesøster Marit, så han kunne dø hjemme. Når også jeg ble rammet av kreft, ble minnene om min pappa og jentenes morfar veldig forsterket. Det hadde jo ikke gått så lang tid fra han døde før jeg fikk diagnosen......

Min yngste datter som på dette tidspunktet var 14 år, sa det så fint; " Alle tenker på døden når de hører ordet kreft! Det burde ikke være slik. Det betyr at man må bruke krefter for å bli frisk!"

At kreften forbruker krefter, det vet alle som har vært gjennom dette kraftløpet!

Ha en finfin lillejulaften. Det tenker absolutt jeg å ha, nå når jeg vet at jeg kan få ha mange, mange flere slike.................... Spredningsbeskjeden er nemlig trukket tilbake! Tenk at det også kan gå den veien. Ta allikevel vare på deg selv og de som står deg nær.